Golfsnakk.no

Jeg lurer på en ting.

Jeg lurer for så vidt på mange ting, men akkurat nå er det bare en.

Og det går på hva folk her inne anser som upassende og/eller krenkende. Eller nettvett, med andre ord.

Jeg har forstått det slik at de fleste anser det som krenkende om man i en diskusjon blir kalt mentalt syk. Og det er på en måte forståelig, men samtidig også litt merkelig. For hvis man faktisk er mentalt syk, er ikke det egentlig noe man bare må akseptere? Eller er det opplest og vedtatt at "mentalt syke" mennesker faktisk er mindre verdifulle enn andre?

Poenget mitt er at det like gjerne kan anses som krenkende at noen faktisk anser betegnelsen som krenkende.

Forvirra? Ikkje etter denne forklaringa

Altså. For 30 år siden anså vi det som krenkende å bli kalt homo. Gjør vi det i dag? For meg virker det ihvertfall ikke slik. Bruken av ordet "homo" som skjellsord er nesten borte. Og for de fleste oppfattes ikke homofile som mindreverdige lenger, fordi homofili har blitt anerkjent og vanlig.

Jeg tror det kommer til å bli slik med mentale sykdommer også, ihvertfall mange av dem. Jeg lever selv tett innpå flere mennesker med forskjellige diagnoser, både i vennekrets og familie, og for meg er diagnosene kun en forklaring på at oppførselen til tider kan være vanskelig å forstå, hvis jeg ikke visste om dem.

Jeg diskuterte en gang på et fotballforum med en fyr som stadig gjentok samme budskap, en de fleste nok ville kalle et nett-troll. Det ble han da også ofte kalt, uten at det gikk nevneverdig inn på ham. Men da jeg skrev at jeg ikke forsto hvorfor han aldri ble ferdig med sitt tilsynelatende evigvarende tema, men at forklaringen kanskje var at han hadde en diagnose innenfor autismespekteret, da ble han skikkelig sur og mente det var lavmål av meg å beskylde ham for slike karaktertrekk.

Men mitt poeng var bare at det ville være en plausibel forklaring på hans oppførsel, en oppklaring som ikke på noen måte var krenkende ment. Derimot synes jeg reaksjonen hans var krenkende, fordi han åpenbarte en særdeles negativ holdning til mennesker som uforskyldt sliter med mentale problemer. Er virkelig en person med mentale problemer mindre verdt enn en med f.eks. fysiske problemer?

Hvis jeg sammenlikner holdningene til dagens unge mennesker med den tiden jeg var i skolealder, så opplever jeg utviklingen som utrolig positiv. Jeg synes de unge i dag er langt mer åpne og tolerante til de som faller utenom standardnormene enn hva vi var for 40 år siden.

Men er tiden moden nok til at "mentale problemer" ikke lenger anses som krenkende? Eller er det bare vi gæmliser som tiden har gått fra som sliter med dette?

Hører gjerne andres synspunkter på dette.

Jeg antar at det du nevner om å være manisk opptatt av noe (jfr. fotball-diskusjonen) er rettet mot meg, som aldri gir meg, ref. diskusjonen om det å treffe fairway.
Uansett: at noen kaller en person de aldri har møtt eller kjenner, for mentalt syk - bare basert på hva vedkommende mener om en bestemt sak på et debattforum - er fullstendig (holdt på å skrive "sykt") meningsløst og sårende. Det å være mentalt syk er en diagnose, som bare profesjonelle i helsevesenet kan stille. Ingen andre.
Det eneste man kan si er at den personen - etter motstanderens mening vel å merke - tar feil. Og så argumentere for akkurat det. Man skal aldri trekke inn personens egenskaper eller karakterisere personen ved adjektiver som går på det mentale i en diskusjon. ALDRI! Man skal holde seg til sak, og bare karakterisere meningene, aldri personen. Jeg trodde dette var elementært?

Freud wrote:Jeg antar at det du nevner om å være manisk opptatt av noe (jfr. fotball-diskusjonen) er rettet mot meg, som aldri gir meg, ref. diskusjonen om det å treffe fairway.

For ordens skyld: Hvem som var motdebattanten er uinteressant for temaet, men dette skjedde på et fotballforum og det gjaldt ikke deg.

For øvrig takk for dine synspunkter.

GunnarBull wrote: Men er tiden moden nok til at "mentale problemer" ikke lenger anses som krenkende? Eller er det bare vi gæmliser som tiden har gått fra som sliter med dette?

Til Freud. Da antar jeg svaret ditt på spørsmålene over er at tiden aldri vil bli moden nok til at "mentale problemer" ikke lenger anses som krenkende?

Håper og tror at innen noen år er mental sykdom på lik linje med all annen sykdom. Ofte er det ikke noe man kan gjøre for å bli mental syk noe som er relativt likt som med "vanlig sykdom".

At folk tar seg nær av det å bli kalt mentalt syke kan ha noe med personens egne oppfatninger og evt erfaringer.

Jeg kjenner mange i denne kategorien etter 15 år innen psykiatri, å møte disse på nettet blir for min del mye enklere. Man trenger ikke påta seg en empatisk tvangstrøye...men forholde seg til galskapen som det den er...det kan faktisk bli ganske fornøyelig, dog litt slitsomt!!!! Så i denne sammenheng, så mener jeg at vi der ute som må slite med disse nettrollen, faktisk er de som blir krenket!!!

Det regnes som god folkeskikk å diskutere sak og ikke person.

Mentale sykdommer blir jo mere og mere akspetert I samfunnet, men fremdeles er det jo lettere å se om noen har knekt en fot enn å ha fått seg en knekk mellom ørene

Grensen for meg går vel om man bruker en sykdomsbetegnelse for å snakke nedsettende.

Mental sykdom er nettopp det det er: en SYKDOM. Og i likhet med fysiske sykdommer skal og kan diagnosen bare stilles av kvalifisert helsepersonell.
Når lidelsen /sykdommen går på sinnet, så er det ekstra viktig at bare de som kjenner personen etter nærmere studium av hans case, kan si hva som er galt - eller om det er noe galt i det hele tatt. Å kalle en person man diskuterer med på et nettforum eller i andre overfladiske sammenhenger - der man ikke kjenner vedkommendes personlighet - gal, mentalt syk, sinnsforvirret, manisk e.l. , er et overgrep mot ham.
Man får da bruke andre ord, som tull, tøv, feil om hans meninger, men aldri karakterisere ham som person. Det er fundamental forskjell på å si at en mening er idiotisk og at personen er en idiot.

Mentale lidelser vil alltid stå i en særklasse hva angår diagnostisering, fordi de angår selve personligheten vår, hodet vårt, tankene og meningene våre. Og følelsene våre, fra depresjon til opprømthet. Det er den mest intime sfæren vi har, og noe helt annet enn en kroppsdel som gjør vondt.

Hvis jeg tror noen er idiot, basert på hva de skriver, så skriver jeg det, om jeg gidder.
Om du blir såret pga det bryr jeg meg svært lite om.

Og dette var for øvrig aller siste gang jeg gidder å nærme meg en tråd du er deltaker i, for du bekrefter stort sett alltid akkurat det inntrykket jeg har av deg...

Blander meg ikke inn i debatten men vil gjerne få sagt at jeg er gæren og liker veldig godt å være det.

fjerndiagnostisering er ganske vanlig, både på nett og blant såkalt kvalifisert helsepersonell. Spesielt når det kommer til mental helse

De aller fleste som har en fysisk sykdom eller skade, forstår sin egen situasjon og omfanget. Det er ikke alltid tilfelle med de som er mentalt syke, og det kan forklare deres reaksjon når de blir kallt mentalt syke.

Generelt er nok mental sykdom mer vanlig og akseptert i dag

GunnarBull wrote:Jeg lurer på en ting.

Jeg lurer for så vidt på mange ting, men akkurat nå er det bare en.

Og det går på hva folk her inne anser som upassende og/eller krenkende. Eller nettvett, med andre ord.

Jeg har forstått det slik at de fleste anser det som krenkende om man i en diskusjon blir kalt mentalt syk. Og det er på en måte forståelig, men samtidig også litt merkelig. For hvis man faktisk er mentalt syk, er ikke det egentlig noe man bare må akseptere? Eller er det opplest og vedtatt at "mentalt syke" mennesker faktisk er mindre verdifulle enn andre?

Poenget mitt er at det like gjerne kan anses som krenkende at noen faktisk anser betegnelsen som krenkende.

Forvirra? Ikkje etter denne forklaringa

Altså. For 30 år siden anså vi det som krenkende å bli kalt homo. Gjør vi det i dag? For meg virker det ihvertfall ikke slik. Bruken av ordet "homo" som skjellsord er nesten borte. Og for de fleste oppfattes ikke homofile som mindreverdige lenger, fordi homofili har blitt anerkjent og vanlig.

Jeg tror det kommer til å bli slik med mentale sykdommer også, ihvertfall mange av dem. Jeg lever selv tett innpå flere mennesker med forskjellige diagnoser, både i vennekrets og familie, og for meg er diagnosene kun en forklaring på at oppførselen til tider kan være vanskelig å forstå, hvis jeg ikke visste om dem.

Jeg diskuterte en gang på et fotballforum med en fyr som stadig gjentok samme budskap, en de fleste nok ville kalle et nett-troll. Det ble han da også ofte kalt, uten at det gikk nevneverdig inn på ham. Men da jeg skrev at jeg ikke forsto hvorfor han aldri ble ferdig med sitt tilsynelatende evigvarende tema, men at forklaringen kanskje var at han hadde en diagnose innenfor autismespekteret, da ble han skikkelig sur og mente det var lavmål av meg å beskylde ham for slike karaktertrekk.

Men mitt poeng var bare at det ville være en plausibel forklaring på hans oppførsel, en oppklaring som ikke på noen måte var krenkende ment. Derimot synes jeg reaksjonen hans var krenkende, fordi han åpenbarte en særdeles negativ holdning til mennesker som uforskyldt sliter med mentale problemer. Er virkelig en person med mentale problemer mindre verdt enn en med f.eks. fysiske problemer?

Hvis jeg sammenlikner holdningene til dagens unge mennesker med den tiden jeg var i skolealder, så opplever jeg utviklingen som utrolig positiv. Jeg synes de unge i dag er langt mer åpne og tolerante til de som faller utenom standardnormene enn hva vi var for 40 år siden.

Men er tiden moden nok til at "mentale problemer" ikke lenger anses som krenkende? Eller er det bare vi gæmliser som tiden har gått fra som sliter med dette?

Hører gjerne andres synspunkter på dette.

Hvis han ble provosert av det du skrev så kan du trygt gå ut fra at han opplevde det som et krenkende personangrep.

Ofte er det best å holde seg til saken....

Først vil jeg takke alle for svar. Hvis jeg prøver å trekke essensen ut av hver enkelts mening, blir meningene slik:

Freud: Man skal aldri trekke inn personens egenskaper eller karakterisere personen ved adjektiver som går på det mentale i en diskusjon. ALDRI!
JonasB: Ofte er det ikke noe man kan gjøre for å bli mental syk noe som er relativt likt som med "vanlig sykdom". At folk tar seg nær av det å bli kalt mentalt syke kan ha noe med personens egne oppfatninger og evt erfaringer.
Eivaan: I denne sammenheng, så mener jeg at vi der ute som må slite med disse nettrollen, faktisk er de som blir krenket!
YngveB: Grensen for meg går vel om man bruker en sykdomsbetegnelse for å snakke nedsettende.
SirAndrew214: Hvis jeg tror noen er idiot, basert på hva de skriver, så skriver jeg det, om jeg gidder. Om du blir såret pga det bryr jeg meg svært lite om.
Kevin: De aller fleste som har en fysisk sykdom eller skade, forstår sin egen situasjon og omfanget. Det er ikke alltid tilfelle med de som er mentalt syke, og det kan forklare deres reaksjon når de blir kallt mentalt syke.
Lefthook: Hvis han ble provosert av det du skrev så kan du trygt gå ut fra at han opplevde det som et krenkende personangrep. Ofte er det best å holde seg til saken....

Jeg tror jeg må presisere litt nærmere hva som egentlig skjedde. For det første var dette en person som helt åpenbart hadde kun en agenda, og det var å kverulere. Daglige innlegg med samme tema ble ganske irriterende, og enhver forsøk på diskusjon førte aldri til noen innrømmelse eller forandring, så saklig diskusjon var prøvd og gitt opp. Av mange. Derfor er jeg uenig med Freud her. I noen tilfeller nytter det ikke å være saklig lenger. I dette tilfellet ba - etter min mening - personen selv om å bli "personangrepet". (Skrives i gåsøyne fordi dette var en anonym person ingen visste hvem var).

For det andre så skrev jeg ikke for å være nedsettende. Jeg syntes hans repetitive adferd minnet mye om autisme, og skrev at hvis det var slik så unnskyldte det hans væremåte. Og mente det. Når han da responderer med at det er et angrep under beltestedet og vil ha se frabedt å bli diagnostisert på en så ufin måte, så klarer jeg ikke å unngå å tenke: Hvordan vil dette oppfattes av en som virkelig er autistisk? Er det mitt spørsmål som er mest krenkende, eller er det hans respons? Det finnes kanskje ikke en fasit på dette, men jeg vil tro at de fleste som har lært seg å akseptere sine handicap vil oppfatte den indignerte fornektelsen og åpenbare undervurderingen av autister som langt mer krenkende enn det ærlige og åpne spørsmålet.

Jeg er derfor enig med JonasB, eivaan og Kevin, som også virker som de har brukt litt tid på å forstå det litt (for) komplekse spørsmålet mitt.

Jeg er også delvis enig med SirAndrew214, selv om jeg prøver å unngå å skrive sånn så langt det er mulig.

Og som Lefthook sier, er det ofte best å holde seg til saken. Men det er poengløst å diskutere på forum hvis man for all del vil unngå å provosere folk.

Jeg mener jeg har holdt meg til saken, og jeg både håper og tror det er mest "gæmliser" som blir så utrolig såret av sånt. Jeg mener også at hvis man deltar på et forum som anonym må man tåle å få tilbake med samme mynt.

Eller med en annen mynt, hvis den samme ikke er gangbar mer enn én vei.

Trekk aldri inn motstanderens mentale helse eller disposisjon i en debatt på nettet, når du ikke kjenner vedkommende.
Mitt råd er å avslutte diskusjonen med slike typer lenge før de når det nivået der du føler det er nødvendig (?) å angripe ham som person. Jeg skjønner ikke at folk gidder å diskutere med slike kverulanter, ut over et innledningsstadium. Når man skjønner hvor landet ligger, så trekker man seg. Men noen har en viss abnorm glede i å fortsette diskusjoner med slike.

Problemet, Freud, er jo at det gjerne er mange andre debattanter man gjerne vil fortsette å diskutere med, og at det kan være vanskelig å overse én deltager som lager støy i en tråd av innlegg.