Golfsnakk.no

Vi har sett utallige eksempel på norske golfere som ikke tåler motgang, som knekker sammen når det gjelder og ikke tar utfordringer på strak arm. Siste som kan nevnes er Thorp som trekker seg fra turneringer på ET og Børsheim som hadde en Garrigus-aktig ledelse på Ecco Tour.

Da Thorp ble diskutert støttet Knut at en tråd med spekulasjoner rundt dette ble slettet på Golfsiden. Er norske golfere sårbare? Takler de ikke press? Takler de ikke motgang?

Mitt inntrykk er at de er ganske likegyldige overfor det som skjer og når de først lar seg påvirke så har det negativ effekt. Kanskje de bør konkurrere mer som unge? Og at disse turneringene bør ha mer prestisje og press? Kanskje man oftere kan spille match framfor slagspill?

Golf er et rart spill. Uten sammenligning forøvrig kjenner jeg en del golfere som kan spille gode front-9 med en rævva back-9 eller omvendt.

I norge er det blitt "forbudt" med barneidrett med premier, alle skal være like og alle skal prøve alt. Hvis man sammenligner med de sør-Koreanske damene har de vært 12 timer daglig på trening siden de var 5-6 år. Golf er da en vei ut av fattigdom og hvor du er sikret gode oppvekstforhold og et godt liv hvis du står på.
I Norge får du det greit i livet enten du står på eller ikke. Dermed er det ikke behov å yte noe ekstra i oppveksten, hvilket preger deg fremover.

Jeg tror at det bør konkurreres mere slik at man blir flinkere å takle det presset en konkurranse kan være hvis du ligger høyt oppe på resultatlisten.

Jeg mener fremdeles at Thorp-tråden var helt riktig å slette.
Jeg er enig at Marius bør tåle endel spekulasjoner om seg selv når han kommer med såpass "kryptiske" meldinger, men GS blir lett et sted der det kun slenges drit.
Marius er bare 22 år og trenger ikke drit fra "bedrevitere" på et anonymt golfforum.

Selv hetser jeg Marius pga fotball. Det må han tåle. Arsenal og Stabæk er ikke all verden for tiden.

Nå er det ikke sikkert jeg fikk med meg alle innleggene i den tråden før den ble slettet så jeg skal vel være forsiktig med å si om det var riktig eller ikke. Men om noen betviler noen psyke eller vurderinger så er det langtfra å kvalifisere til noen sensur. Spiller ingen rolle om man er 18 eller 90 spør du meg. Driver man proff-idrett får man tåle å bli kritisert, vurdert, karakterisert osv. Men alt har selvfølgelig en viss grense. Men det minst farlige stedet er vel norske golfforum, tror man overvuderer betydningen av hva som blir skrevet.

Historisk sett er det vel bare Suzann som vist seg å være stabil av de norske proffgolferne, spesiellt sportslig. Men kanskje også psykisk sett. Bjørnstad skal ha kred for å levd av golfen på øverste nivå i noen sesonger. Men taklet motgang ganske dårlig og la opp i ung golfalder. Mange på touren ristet på hodet av det. Men vi har vel sett det samme tidligere med Rojahn, Haugsrud og Hagen som alle la opp i relativt ung golfalder. Kanskje er det litt norsk, å heller ville flytte hjem igjen og få seg en 8-16 jobb i trygge forhold.

Det med "barneidrett" blir en litt annen diskusjon synes jeg. Men man kan vel se en viss mangel på vinnerkultur, ønske om å leve av golf til man blir pensjonist. Der er vel Tutta unik, hun har hatt et mål lenge og det er å bli nr.1. Det sa hun vel som 15-åring og gjør alt hun kan for å oppnå det. Så har hun også levert resultater som gjør at hun ikke trenger å bekymre seg for økonomien og da, til forskjell fra endel andre norske golfere.

Det er ikke verre enn at golf i Norge ikke er godt nok organisert som toppidrett. Lite penger, svakt apparat i forbund og klubber, hver spiller må klare seg selv, det bygges ikke lag, man samler ikke erfaringer på riktig måte, mentalcoachene er fraværende etc etc.

Jeg ser at sammenligning med barneidrett i Norge/andre land kan være søkt. Den var kun tatt med som en innledning på at du må stå på for å klare det. Vi har heldigvis noen slike idrettstalenter som har viljen til å stå, men desverre kun noen få innen golf.
Om Marius har psyken eller ikke vet jeg ikke. Teknisk er han sikkert god nok, bortsett fra at i Golf kan selvtilliten og svingen forsvinne over natten

Er man golftopp i Norge må man finne seg i å bli kommentert og vurdert på lik linje med fotballspillere, fotballtrenere, A-kjendiser og politikere. Selv B-kjendiser og wannabe's blir diskutert frem og tilbake i media. (U)Heldigvis er ikke golf en stor greie i Norge sammenlignet med f.eks USA der spillerenes liv blir brettet ut på linje med Hollywood skuespillere.

Et golfforum er stort sett ganske moderate, bortsett fra at noen steder der man går til useriøse personangrep på andre forumdeltagere.
Hvis en golfspillere kommer med en kryptisk melding som han poster for at andre skal lese den, må han regne med spekulasjoner. Jeg leste ikke tråden før den ble slettet, dette er bare min personlige ydmyke mening.

Det virker egentlig som om vi er enige i at de aller fleste feiler på det mentale.

Hvordan øve dette opp?
Er det mulig å lære hva konkurranseinstinkt er?
Eller er det noe man er født med?
Kan de rette omgivelsene i ung alder gjøre spillerne bedre rustet?

Barneidrett i Norge har fokus på lek og samhold. Helt greit. Hva med disse 16-17 åringene med helt vanvittig god golfsving? De må da være gode nok til å bli kjørt litt hardt på trening og i turneringer?

Jeg skal ikke trekke inn college her men vil likevel nevne det som alltid kommer som et argument ------ Norske spillere bør gå på college slik at de har en utdannelse hvis de mislykkes med golfen. Noen personer sier dette nesten slik at det ikke er hvis de ikke lykkes men når. Fokus på alternativene hvis man taper - hva i all verden er nå det? Fokus på muligheter og seier.

Nå får man jo god matching og mye turneringserfaring hvis man kommer inn på et bra college, helst NCAA D1. Det tror jeg er det fine med college. Pluss at man får litt amerikansk guts og vinnermentalitet med på kjøpet.

Har tenkt litt på dette, og har kommet frem til følgende :

Det gambles for lite i Norge! Jaja, vi har en skokk med spilleavhengige og greier, men siden vi snakker om golf så gjelder det gambling på golfbanen. Etter å ha lest flere golf-relaterte bøker, og et punkt som går igjen og går igjen er rett og slett gambling på golfbanen. Dette ser man både hos unge og eldre profesjonelle spillere, og ikke bare i USA. Scotland var tidlig ute med forskjellige typer av pengespill. Exebition matcher man har lest og hørt om har sitt utspring i gambling.

Poenget er at å spille om penger/lunsj/whatever vil alltid hjelpe på å trene opp psyken. Man starter tidlig ved å spille for en brus eller bolle, da får en vanlig selskapsrunde en helt annen fokus, og hvert slag har en betydning i mye større grad en en poengsum. Jeg tror helt alvorlig at dette bygger opp en psyke, hvor man trener på å holde hodet kaldt i pressede situasjoner.

Mitt inntrykk utifra hva jeg har lest og selv erfart er at Norge i motsetning til endel andre land(og kulturer) ikke har de samme vanene hva angår gambling, og jeg tror det er her deler av skoen trykker.

Som det blir gjentatt og gjentatt er at golf spilles mellom ørene, og det å ha trent på å bygge opp denne psyken, ved f.eks gambling, har helt garantert en positiv effekt.

Som en sidenote kan jeg anbefale følgende glimrende bok, som tar for seg like mye golf gambling og historie : http://www.amazon.com/Money-Golf-Years- ... 945&sr=8-1

Godt humør i går kveld, kom hjem etter en fin runde på hjemmebanen, det var WGC på TV, og da surfet jeg også litt i gamle tråder fra 4-5 år tilbake. Da fant jeg flere tråder, inklusive denne her, som var til å bli i godt humør av. Og det jeg likte, var dette:

Sterke og klare meldinger, uten at man blir møtt med personangrep!! Både trådstarter og flere andre klinket til med synspunkter på norske elitegolfere, en type synspunkter som man mye lettere blir tatt personlig på hvis man fremfører i dag. Jeg tror nok takhøyden for det politisk ukorrekte må ha blitt senket her inne.

Flere norske proffer har gitt seg etter at denne tråden ble laget, uten at det er et bevis på at de er dårlige konkurransemennesker. Det er ikke et bevis på at de er mentalt svake, ikke var gode nok eller noe annet. Men de valgte en annen yrkesvei enn proffgolf, enkelt og greit. Smart, vil kanskje mange si. Betydelig mye mer trygt økonomisk enn å satse på golf.

Kjipt for norske golffans, men men.

Man fører vel sjelden bevis på en debattside, men uttrykker mer og mindre subjektive meninger, betraktninger og antakelser. Sånn sett var det befriende klarspråk i første setning her i tråden:

"Vi har sett utallige eksempel på norske golfere som ikke tåler motgang, som knekker sammen når det gjelder og ikke tar utfordringer på strak arm."

Nå er det vel dessuten sjelden noen enkel og lettvint beslutning når en proff avslutter karrieren uten å ha vært i nærheten av å realisere drømmene sine. Jeg kjenner jo ikke toppgolferne, men jeg kjenner mange som har satset mye på veien mot å nå lengst mulig i andre idretter, særlig i hockey. Det er mange hockeyspillere som har gått gjennom noe som nesten ligner en sorgprosess når de har måttet innse at de ikke vil nå så langt som de hadde trodd og håpet på.

Kevin skriver enkelt at de "valgte en annen yrkesvei". Da omgår han problemet.
HVORFOR valgte de en annen yrkesvei? Det var naturligvis fordi de forsto at de ikke var gode nok til å leve av golfen. Tro meg, hadde de som har lagt opp funnet ut eller bevist at de kunne leve godt av golfen (kanskje med millioninntekter) så hadde de fortsatt med golf som yrke! Det var jo deres førsteprioritet.

Der var "du" igjen ja. Leste du alt jeg skrev, eller hadde du et sterkt behov for å plukke ut det som passet best?

Ja, jeg leste alt du skrev. Du skriver at det at de la opp bl.a. ikke er bevis for at de ikke var gode nok. Jeg mener at det er nettopp det det er.
Hadde de vært gode nok, så hadde de valgt å leve av golfen som yrke.

Da tror jeg du må slå opp ordet "bevis" i ordboka. At du tror at det alene var årsaken er greit nok. Jeg tror det er mye mer sammensatt enn det. At økonomisk usikkerhet er en bit av puslespillet, det tror jeg og. Har man en bra utdannelse og gode jobbutsikter i bakhånd, er det mye lettere å hoppe av.

Selvfølgelig er det nok noen som erfarer at de ikke er gode nok og derfor alutter med profflivet. Det kan nok også være andre grunner, som at man blir lei av reiser og nye hotel hver uke, ordne alt praktisk selv i tillegg til trening og konkurransespill, fravær fra familie og venner mv.

Det er mennesker vi snakker om her, ikke maskiner.

Disse tre spørsmålene ble stilt allerede i første innlegg her, for altså 4-5 år siden:

furu wrote:Er norske golfere sårbare? Takler de ikke press? Takler de ikke motgang?

Spørsmålene kan dessverre stilles med minst like stor berettigelse i dag, og de siste ferske innleggene har jo gått på hvorfor folk legger opp. For enda flere har jo gjort det, med Tage som et veldig hederlig unntak, for den mannen gir seg visst aldri. Jeg aner ikke noe om hans personlighet, men sett utenfra på avstand, fremstår han som både tålmodig og at han har skikkelig passion for golf. Det er sjarmerende med folk som lever ut sin lidenskap i sport, også gjennom middelmådige resultater. Da viser de at de elsker sporten sin, og det gjetter jeg på at Tage gjør.

Hvorfor andre gir seg? Det vanligste i sport er at man stagnerer på ett eller annet trappetrinn hvor man ikke klarer å ta det neste steget. Eller også detter ned et trinn, eller står og veksler mellom to trinn på stigen. Og da kan det lett skorte på motivasjonen, slik at andre ting blir viktigere. I de fleste idretter skjer jo dette:

Hvis du er blant de beste i klubben din, da kvalifiserer du til å konkurrere i kretsen. Hvis du er blant de beste i kretsen, da kvalifiserer du til å konkurrere på landsnivå. Hvis du er blant de beste i landet, da tas du ut til å konkurrere internasjonalt. Hvis du hevder deg bra i Norden, så er det ut i Europa, evt også i hele verden.

Eller som i hockey for gutta i Askerhallen; barnehockey, ungdomshockey, inn på NTG, opp på elitelaget, videre til Sverige, videre til NHL. Men dit var det bare Mats Zuccarello som kom. Men mange prøvde seg og stagnerte eller stoppet opp på ett eller annet trinn. Det er en ærlig sak! Og det skjer i all idrett.

I golf-Norge snakkes det altfor lite om det som burde være jobb nr. 1, og det er mange flere konkurrerende juniorer. For det er vanskelig å vite hvem som stagnerer på hvilke trinn mot toppen. Det gleder å få et mye bedre antall med oppover, fra trinn til trinn, slik at man kan oppleve at noen av dem har det i seg som skal til for å gå hele veien.

Noen golfungdommer skjønner ikke det, det vet jeg, for jeg har har diskutert det med enkelte. De tror at det er talenter nok i norsk golf, at det bare er å legge til rette for dem. Med det mener de antakelig at det er de få som spiller som bør få mye støtte og hjelp, og at det da kanskje er behagelig med liten hjemlig konkurranse. Men oppskriften for å bli en golfnasjon, det er mange konkurrerende juniorer, knalltøft å hevde seg nasjonalt, sterk motstand å bryne seg på hele tiden, ingen lette seire, ingen snarveier. De som kommer seg fram i den type konkurranse, de tror jeg vil være bedre herdet til også å ta stegene videre.

Hvordan er junior-golfen organisert da? Hvor mange juniorer må man ha for å lykkes?

kevin wrote:Hvordan er junior-golfen organisert da? Hvor mange juniorer må man ha for å lykkes?

Hvorfor spør du? Er det fordi du mener jeg tar feil i at det er et for lite antall i bånn?